Flere bestemødre, men færre bestefedre og barnebarn
På lik linje som andre kommuner har også vi i Karmøy opplevd året som er gått som krevende. Når en står i krevende situasjoner, glemmer en ofte de mange gode historiene og tilbakemeldingene vi får fra innbyggere og ansatte. Dette har vært historier fra enkeltmennesker om hvor godt fornøyde de er med hjemmetjenesten, tilbudet på sykehjemmet, aktivitetstilbudet for innbyggere med funksjonsvariasjon eller at en har fått bedre arbeidslokasjoner som er mer funksjonelle i forhold til de tjenestene en skal tilby innbyggerne. Når jeg får slike tilbakemeldinger kjenner jeg på en stolthet både av å kunne være en del av dette samfunnet og arbeidsfellesskapet vårt.
Jeg tror og håper at vi også fremover vil få høre slike gode historier, men for å sikre dette er det nødvendig med store endringer i tjenestetilbudet. Det er aldri lett å endre tjenestetilbud, men når det er endringer i sammensetningen av befolkningen må dette gjenspeiles i de tjenestene vi gir for at vi fortsatt skal kunne sikre ønskelig kvalitetsnivå.
Hovedårsaken til befolkingsendringen skyldes blant annet at vi over flere år har hatt synkende fødselstall. I seg selv trenger ikke dette være et problem, så lenge den enkelte får det antall barn som de ønsker seg. Utfordringene er om vi har et samfunn som ikke er tilpasset at det kommer færre barn og flere eldre enn det som har vært vanlig tidligere. Den gode nyheten er at det er fullt mulig å gjøre tiltak for å tilpasse seg disse endringene. Det første som slår de fleste av oss er at vi bør sette inn tiltak for å få opp antall barn gjennom fødsel eller tilflytting enten nasjonalt eller globalt. Når jeg ble født på 60-tallet var der globalt 5 barn per kvinne, i 2019 var antallet 2,5 barn. I Norge i år er tallet på 1,4 barn pr kvinne. Med andre ord er vi ikke de eneste som ønsker å tiltrekke oss unge i yrkesaktive alder og derigjennom også øke antall barn. Sannsynligheten for at vi skal lykkes med å tiltrekke oss flere enn andre sammenlignbare kommuner er relativt liten. Vi må derfor legge til rette for et samfunn hvor en bygger på de innbyggerne, ansatte og teknologi en allerede har i kommunen og at en gjør seg mindre sårbar for reduksjon av antall unge og nye innbyggere.
Når det er lite vi kan gjøre for å påvirke fødselstallet, men vi må se på hva vi kan gjøre for at de av oss som er så heldige å bli eldre kan stå i arbeidslivet lengst mulig og holde oss friske. I tillegg til at vi får færre barn er det også flere som forblir barnløse. I 2023 var 27 prosent av 45-årige menn i Norge barnløse, dette er nesten en dobling siden 1995. For kvinnen er økningen fra 9 prosent til 15 prosent. Vi må derfor stille oss spørsmålet: hvordan kan det tilrettelegges for et samfunn som er kjennetegnet av flere eldre enn yngre innbyggere, hvor mange ikke vil bli ivaretatt av egne barn? Vi som kommune må i større grad planlegge for frivillige ordninger eller boformer som legger til rette for at vi som innbyggere kan bistå hverandre både sosialt og praktisk bedre enn vi gjør i dag. Samtidig vil vi fortsatt satse på å utvikle tjenestene, både gjennom de ansatte og økt bruk av velferdsteknologi, slik at flest mulig av våre innbyggere skal få anledning til å bo lengst mulig i sine egne hjem.
Karmøy har vi de siste årene jobbet intensivt med ulike tiltak for å sikre tilstrekkelig arbeidskraft. Et av de tiltakene det er blitt jobbet med er å øke den gjennomsnittlig stillingsstørrelse for ansatte i turnusstillinger. I 2019 hadde ansatte i turnus en gjennomsnittlig stillingsstørrelse på 74,9 prosent. i år er vi oppe i 83,7 prosent. Antall som går i 100 prosent stilling har samtidig økt fra 17,8 prosent i 2019 til 35,5 prosent i dag. Vi er dermed i norgestoppen på gjennomsnittlig stillingsstørrelse, noe som selvsagt er gledelig. Det som imidlertid er viktigere er at vi blir mer attraktive som arbeidsgiver og at vi får mer stabil arbeidskraft ute i våre tjenester. For å klare å oppnå denne økningen i stillingsprosent har vi tatt i bruk en rekke ulike arbeidstidsordninger. Vi har nå forskjellige langvakter både i uke dager og helger, vi har tre- delt turnus, medleverturnus, egne nattevakter og vi har fremdeles muligheter for ordinær turnus. Denne store variasjonen i ulike arbeidstidsordninger skaper rom for at den enkelte arbeidstaker kan velge arbeidssted og arbeidstidsordning som er mest optimal i forhold til den enkelte livssituasjonen.
Når det er knapphet på arbeidskraft må vi samtidig se på hvordan vi organiserer våre tjenester for å sikre mest mulig optimal drift. Vi har de siste årene slått sammen enheter for å sikre tilstrekkelig kompetanse og redusere sårbarheten. Dette må også gjøres fremover både internt i kommunen, men også sammen med flere kommuner. I tillegg må vi se på hvordan vi fordeler arbeidsoppgavene internt i virksomhetene. Kan noen av oppgavene som utføres i dag gjøres av ansatte med annen fagkompetanse enn helsefagutdannede? Er det mulig å inkludere de som står utenfor arbeidslivet til noen av disse oppgavene? Vi er nå i gang med et prosjekt hvor vi prøver ut hvordan vi kan bruke farmasøyt og apotekteknikere til arbeidet som tidligere ble utført av blant annet sykepleiere. Målsetningen med å ta inn denne yrkesgruppen er antakelsen om at med deres spisskompetanse kan vi både øke kvaliteten og effektivitet i forhold til medisinhåndtering både ved sykehjemmene og hjemmetjenestene.
Endringene vi står overfor er store, men jeg er overbevist om at med de rette tiltakene og kompetente medarbeidere vil vi fortsatt kunne gi gode tjenester også i fremtiden.
Nora Olsen-Sund
Kommunalsjef helse og omsorg