Kystlynghei
En naturtype som er godt representert i Karmøy kommune er kystlynghei. Kystlynghei er skapt av mennesker gjennom flere tusen år med tradisjonell drift med beiting og regelmessig brenning. Denne måten å drive på gjorde det mulig for bøndene å ha sauer på beite året rundt, da lyng også kan beites om vinteren. De siste tiårene har mye av kystlyngheiarealene gått tapt som følge av et mer intensivt jordbruk, utbygging, opphørt skjøtsel og gjengroing. Her på Karmøy og andre steder på Vestlandet ser vi også at gjengroingen forsterkes av at vi har stor spredning av fremmede bartrær, som sitkagran. Dette har gjort kystlynghei til en sterkt trua naturtype. Kystlynghei fikk i 2015 også status som «Utvalgt naturtype». Det vil si at den har ekstra beskyttelse i Naturmangfoldloven og skal tas særskilt hensyn til. I Karmøy og andre kommuner på Haugalandet jobbes det aktivt med å bevare og restaurere deler av kystlyngheiarealene. Dette gjøres gjennom kartlegging, beite, lyngbrenning, fjerning av sitkagran og annen skjøtsel, samt opplæring av lyngbrennere og andre informasjonstiltak.
Norsk Landbruksrådgiving har en egen artikkel om solblom i kystlynghei
Naturbeitemark
Naturbeitemarker finnes spredt i hele Karmøy kommune. Naturbeitemarka kjennetegnes av langvarig hevd gjennom beiting uten pløying, tilsåing eller aktiv gjødsling. Vegetasjonen er dominert av gras og urter. Denne naturtypen kan ha et stort artsmangfold, spesielt av karplanter, insekter og sopp. Vanlige arter i naturbeitemark er f.eks. blåklokke, tiriltunge, smalkjempe, finnskjegg og prestekrage, men dette vil variere ulike steder i landet. Flere av artene er spesielt tilpasset naturbeitemarka og vil ikke klare seg i gjødslete og mer intensivt dyrka enger. De største truslene mot semi-naturlig eng er intensivt jordbruk, opphør av bruk og skjøtsel, gjengroing og nedbygging. Selv om det er vanskelig å anslå hvor mye av denne naturtypen som har gått tapt, vet vi at det har vært en drastisk reduksjon som følge av de nevnte truslene over de siste generasjonene.
Sanddyner
Karmøy er kjent for sine flotte sandstrender. Åkrasanden og de andre strendene, samt vegetasjonen rundt, utgjør faktisk en spesiell naturtype som kalles sanddyner eller sanddynemark. Naturtypen er preget av store, ustabile sandforekomster formet av vinden. Sanddynene er dynamiske med stadig ny tilførsel av sand fra havet ved hjelp av bølger og sterk vind. De har også et rikt mangfold av arter. På Karmøy er det også funnet rødlistearter som sodaurt (Sterkt trua), myrflangre (Sterkt trua) og bakkesøte (Nær trua) på sanddynemarkene. Ellers utgjør naturtypen også en viktig overvintrings-, hekke- eller rasteplass for sjøfugler. Denne naturtypen er sjelden i Norge. Naturtypen har gått sterkt tilbake de siste 100 årene. Utbygging, oppdyrking og andre arealendringer er hovedårsakene til dette. Gjengroing er også en trussel for artsmangfoldet.
Ålegraseng
Ålegras (Zostera marina) er en flerårig marin vannplante som kan danne store og tette undervannsenger på myk mudder- og sandbunn i grunne områder langs kysten. Mange ulike fisk, krepsdyr og skjell bruker ålegrasengene som oppvekstområde. Disse engene ofte kalt barnehage for kysttorsken eller havets regnskog. På ålegraset finnes det alger og små dyr som gir god mattilgang. I tillegg er det flere fuglearter som beiter direkte på ålegraset, slik som svaner og ender. Ålegrasengene har også andre viktige funksjoner. De tar opp CO2, demper bølger og holder sand og mudder på plass. Ålegrasengene er utsatt for en rekke trusler man må være oppmerksom på i areal- og naturforvaltningen. Det er dessverre slik at de samme kystnære, grunne og beskyttede områdene som ålegraset trives i, også er svært populære når det gjelder utbygging av brygger, kaianlegg, båthavner, badestrender og industri. Ålegraset er avhengig av sollys og god sikt. Inngrep som skaper skygge eller forurensing er derfor direkte ødeleggende.